Hopp til innholdet

15. søndag i treenighetstiden (II)

    Tekstrekke II

    2 Mos 19,1–6

    1 På tremånedersdagen etter at Israels barn var dratt ut av landet Egypt, kom de til Sinai ørken. 2 De brøt opp fra Refidim og kom til Sinai ørken og slo leir i ørkenen. Israel leiret seg der midt imot fjellet. 3 Så steg Moses opp til Gud. Og Herren ropte til ham fra fjellet og sa: Så skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels barn: 4 Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg. 5 Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk – for hele jorden er min. 6 Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn.

    Fil 4,10–14

    10 Det har vært en stor glede for meg i Herren at dere endelig er kommet til slik velstand igjen at dere kan tenke på det jeg trenger. Dere tenkte nok også på det før, men dere hadde ikke mulighet til å gjøre noe. 11 Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har. 12 Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet – både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød. 13 Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. 14 Like fullt gjorde dere vel i å stå sammen med meg i min trengsel.

    Luk 10,38–42

    38 Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. 39 Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. 40 Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at søsteren min har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! 41 Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. 42 Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.

    38 ἘγένετοN δὲ ἐν τῷ πορεύεσθαι αὐτούς, καὶN αὐτὸς εἰσῆλθεν εἰς κώμην τινά· γυνὴ δέ τις ὀνόματι Μάρθα ὑπεδέξατο αὐτόν εἰςN τὸν οἶκον αὑτῆς. 39 Καὶ τῇδε ἦν ἀδελφὴ καλουμένη Μαρία,N ἣ καὶ παρακαθίσασαN παρὰ τοὺς πόδας τοῦ ἸησοῦN ἤκουεν τὸν λόγον αὐτοῦ. 40 Ἡ δὲ Μάρθα περιεσπᾶτο περὶ πολλὴν διακονίαν· ἐπιστᾶσα δὲ εἶπεν, Κύριε, οὐ μέλει σοι ὅτι ἡ ἀδελφή μου μόνην με κατέλειπενN διακονεῖν; Εἰπὲ οὖν αὐτῇ ἵνα μοι συναντιλάβηται. 41 Ἀποκριθεὶς δὲ εἶπεν αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς,N Μάρθα, Μάρθα, μεριμνᾷς καὶ τυρβάζῃN περὶ πολλά· 42 ἑνὸς δέ ἐστιν χρεία· ΜαρίαN δὲ τὴν ἀγαθὴν μερίδα ἐξελέξατο, ἥτις οὐκ ἀφαιρεθήσεται ἀπʼN αὐτῆς.

    NVariant with NA/UBS: Ἐγένετο δὲ ἐν ♦ Ἐν δὲ NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ – NVariant with NA/UBS: εἰς τὸν οἶκον αὑτῆς ♦ – NVariant with NA/UBS: Μαρία ἣ ♦ Μαριάμ [ἣ] NVariant with NA/UBS: παρακαθίσασα παρὰ ♦ παρακαθεσθεῖσα πρὸς NVariant with NA/UBS: Ἰησοῦ ♦ κυρίου NVariant with NA/UBS: κατέλειπεν ♦ κατέλιπεν NVariant with NA/UBS: Ἰησοῦς ♦ κύριος NVariant with NA/UBS: τυρβάζῃ ♦ θορυβάζῃ NVariant with NA/UBS: Μαρία δὲ ♦ Μαριὰμ γὰρ NVariant with NA/UBS: ἀπʼ ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Marta og Maria (10,38–42)

    Lukas er den av evangelistene som gir oss det bredeste utvalget av fortellinger om Jesus. Det henger kanskje sammen med at han – som han sier i innledningen – omhyggelig har forsøkt å gå ”nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av”. Han er den av synoptikerne som har de  fleste berøringspunktene med Johannes. Et eksempel på det er fortellingen om Marta og Maria. De nevnes ellers bare av Johannes, som lar oss vite at de bodde i Betania utenfor Jerusalem og tilhørte Jesu nærmeste venner. Som så ofte gir Lukas ingen opplysninger om tid eller sted. Men han forteller om hva som en gang hendte da Jesus besøkte dem. Dermed gir han oss en antydning om at Jesus hadde vært oftere i traktene rundt Jerusalem enn det som  ellers går frem av synoptikerne. Johannes har som kjent mye å fortelle om det.

                Jesus kommer altså på besøk. Marta, den eldste av søstrene, vil gi ham en verdig mottakelse. Hun steller i stand alt hva huset kan by på. Men Maria setter seg ved Jesu føtter. I grunnteksten står det at ”også Maria” gjorde det. De andre var naturligvis disiplene. Det gir oss et bilde av hverdagen i et liv på vandring. De har vært på veien kanskje størstedelen av dagen. Nå er de fremme, og undervisningen begynner umiddelbart. Dette var et helt vanlig mønster blant jødene. Mesteren setter seg. Disiplene slår seg ned eller står i en ring og lytter.

                I mellomtiden arbeider Marta for å få alt i stand, og hun blir irritert på sin søster. Til slutt går hun bort til sin Mester og ber ham si til henne som forsømmer seg at hun må gjøre sin plikt. Men Jesus svarer at Maria gjør nettopp det hun burde gjøre. Hun har gjort et riktig valg når hun utsetter alt annet for å ta imot evangeliet.             Her møter vi på ny dette grunnleggende faktum som lyser frem over alt i fortellingene om Jesus. Han er Guds enestående inngripen i verden, den som alt er avhengig av, det som bare har skjedd en eneste gang. Riket kom med ham, og det gjelder å ta imot det mens det er der. Her møter vi den samme omvurdering som tidligere. God mat, gjestfrihet og jordisk glede er ikke forbudt. Men det er ikke ”den gode del”, det er ikke det vi er skapt til. Slike goder må ikke bli et hinder som holder oss borte fra riket. Vi kan ikke erstatte det å lytte, stillheten innfor evangeliet og gudstjenesten med aldri så velmente forberedelser for å by andre på det beste vi har. Om det gjelder, får vi justere våre tilvante forestillinger om gjestfrihet og vårt  konvensjonelle begrep om en passende oppførsel. Det finnes noe som er viktigere.